tirsdag, mai 28, 2013

Tytehus og hverdagspoesi

I helgen (les: søndag) var jeg og Eliasen på ferie i Oslo! Det var digg det.
Vi slikka sol og grilla pølser i parken som ekte oslofolk gjør.
Nøt Tigerstaden med Fillipen, tante tøff og tante kul.



Men. Etter endagsferien kom hverdagen brått over meg. Den forpliktende og minuttslukende hverdagen. Brått og brutalt. Som 17.mai på kjerringa (kan ikke skrive julekvelden, for den tenker jeg på fra midten av mars..) I dag føltes det som om hele huset ropte etter meg. Tytehus. At det ikke kan holde seg rent og ryddig.


Denne lille haugen burde tas tak i.
Ingen Insta-filter kan få dette til å se idyllisk ut. Jeg prøvde.

For ikke å snakke om dette lille lasset.
Bak haugen oppdaget jeg vasken fra søndag jeg glemte å henge opp.


Denne har nok ropt en stund.

Og denne har dessverre sluttet å rope.

Mens ut spirer og gror det. På min bekostning.
 

Diverse prosjekter gnager på den ambisiøse kreative samvittigheten min.
Som to puter og en gedigen lampeskjerm som skal hekles, en tallerkenhylle og vitrineskap som skal males, fotoalbum som skal lages og gardiner som skal sys opp. For ikke å snakke om dette tomme lerretet som henger masende over senga vår.


Bare én ting å gjøre.


Sweeet. Ta den du, masehus. Care.


Den horisontale protesten varte i ca 5 min.. Hvem sover middag med en herlig toåring i huset og oppdagelsen: 21 grader selv med overskya himmel (!!) Ut på tur.
Huset kan stå å gaule alene.



 Finnes viktigere ting enn en ryddig kjøkkenbenk og levende(?) krevende potteplanter. God hverdag :)

1 kommentar:

  1. Hurra! Jeg er enig i alt. Det var noe velkjent med den kjøkkenkummen - og jeg har ingen toåring å skylde på engang. He he! Du er god du!

    SvarSlett